Lozol 1.5mg, 2.5mg Indapamide Bruk, bivirkninger og dosering. Pris i nettapotek. Generisk medisin uten resept.

Hva er Lozol og hvordan brukes det?

Lozol (indapamid) er et oralt antihypertensiv/diuretikum (vannpille) som brukes til å behandle væskeretensjon (ødem) hos personer med kongestiv hjertesvikt. Lozol brukes også til å behandle høyt blodtrykk (hypertensjon). Lozol 1,5 mg er et utgått merkenavn og er tilgjengelig som generisk indapamid.

Hva er bivirkningene av Lozol 2,5 mg?

Vanlige bivirkninger av Lozol (indapamid) inkluderer:

. svimmelhet, . hodepine, eller . hudutslett.

Lozol (indapamid) kan forårsake dehydrering. Fortell legen din dersom du har symptomer på dehydrering, inkludert rask eller uregelmessig hjerterytme, uvanlig munntørrhet, tørste, muskelkramper eller smerte, uvanlig redusert vannlating eller svakhet.

BESKRIVELSE

Lozol® (indapamid) er et oralt antihypertensivum/diuretikum. Molekylet inneholder både en polar sulfamoylklorbenzamiddel og en lipidløselig metylindolindel. Det skiller seg kjemisk fra tiazidene ved at det ikke har tiazidringsystemet og inneholder bare én sulfonamidgruppe. Det kjemiske navnet på Lozol (indapamid) er 1-(4-klor-3sulfamoylbenzamido)-2-metylindolin, og dens molekylvekt er 365,84. Forbindelsen er en svak syre, pKa=8,8, og er løselig i vandige løsninger av sterke baser. Det er et hvitt til gulhvitt krystallinsk (tetragonalt) pulver.

Tablettene inneholder også mikrokrystallinsk cellulose, fargestoff, maisstivelse, pregelatinisert stivelse, hypromellose, laktose, magnesiumstearat, polyetylenglykol og talkum.

INDIKASJONER

Lozol er indisert for behandling av hypertensjon, alene eller i kombinasjon med andre antihypertensiva.

Lozol 2,5 mg er også indisert for behandling av salt- og væskeretensjon forbundet med kongestiv hjertesvikt.

Bruk under graviditet

Rutinemessig bruk av diuretika hos en ellers frisk kvinne er upassende og utsetter mor og foster for unødvendig fare (se FORHOLDSREGLER under).

Diuretika forhindrer ikke utvikling av toksemi i svangerskapet, og det er ingen tilfredsstillende bevis for at de er nyttige i behandlingen av utviklet toksemi.

Ødem under graviditet kan oppstå av patologiske årsaker eller fra de fysiologiske og mekaniske konsekvensene av graviditet. Indapamid er indisert under graviditet når ødem skyldes patologiske årsaker, akkurat som det er ved fravær av graviditet (se imidlertid FORHOLDSREGLER under). Avhengig ødem i svangerskapet, som følge av begrensning av venøs retur av den utvidede livmoren, behandles riktig gjennom heving av underekstremitetene og bruk av støtteslange; bruk av diuretika for å senke intravaskulært volum i dette tilfellet er ulogisk og unødvendig. Det er hypervolemi under normal graviditet som ikke er skadelig for verken fosteret eller moren (i fravær av hjerte- og karsykdommer), men som er assosiert med ødem, inkludert generalisert ødem hos flertallet av gravide kvinner. Hvis dette ødemet gir ubehag, vil økt tilbakelenthet ofte gi lindring. I sjeldne tilfeller kan dette ødemet forårsake ekstremt ubehag som ikke lindres ved hvile. I disse tilfellene kan en kort kur med diuretika gi lindring og kan være aktuelt.

DOSERING OG ADMINISTRASJON

Hypertensjon

Startdosen for indapamid for voksne for hypertensjon er 1,25 mg som en enkelt daglig dose tatt om morgenen. Hvis responsen på 1,25 mg ikke er tilfredsstillende etter fire uker, kan den daglige dosen økes til 2,5 mg tatt én gang daglig. Hvis responsen på 2,5 mg ikke er tilfredsstillende etter fire uker, kan den daglige dosen økes til 5,0 mg tatt én gang daglig, men å legge til et annet antihypertensivum bør vurderes.

Ødem av kongestiv hjertesvikt

Startdosen for indapamid for voksne for ødem ved kongestiv hjertesvikt er 2,5 mg som en enkelt daglig dose tatt om morgenen. Hvis responsen på 2,5 mg ikke er tilfredsstillende etter en uke, kan den daglige dosen økes til 5,0 mg tatt én gang daglig.

Hvis den antihypertensive responsen på indapamid er utilstrekkelig, kan Lozol kombineres med andre antihypertensiva, med nøye overvåking av blodtrykket. Det anbefales at den vanlige dosen av andre midler reduseres med 50 % under innledende kombinasjonsbehandling. Etter hvert som blodtrykksresponsen blir tydelig, kan ytterligere dosejusteringer være nødvendig.

Generelt har doser på 5,0 mg og større ikke sett ut til å gi ytterligere effekter på blodtrykk eller hjertesvikt, men er assosiert med en større grad av hypokalemi. Det er minimal erfaring med kliniske studier hos pasienter med doser større enn 5,0 mg én gang daglig.

HVORDAN LEVERES

Oppbevares utilgjengelig for barn.

Hold tett lukket. Oppbevares ved kontrollert romtemperatur 20 til 25 °C (68 til 77 °F) [se USP ]. Unngå overdreven varme. Dette produktet bør dispenseres i en beholder med barnesikret hette.

sanofi-aventis US LLC Bridgewater, NJ 08807 ET SANOFI-SELSKAP. Revidert: mars 2021

BIVIRKNINGER

De fleste bivirkningene har vært milde og forbigående.

De kliniske bivirkningene oppført i tabell 1 representerer data fra fase II/III placebokontrollerte studier (306 pasienter gitt indapamid 1,25 mg). De kliniske bivirkningene oppført i tabell 2 representerer data fra fase II placebokontrollerte studier og langtidskontrollerte kliniske studier (426 pasienter gitt Lozol 2,5 mg eller 5,0 mg). Reaksjonene er ordnet i to grupper: 1) en kumulativ forekomst lik eller større enn 5 %; 2) en kumulativ forekomst mindre enn 5 %. Reaksjoner telles uavhengig av relasjon til legemiddel.

TABELL 1: Bivirkninger fra studier på 1,25 mg

Alle andre kliniske bivirkninger forekom med en insidens på

Omtrent 4 % av pasientene som fikk indapamid 1,25 mg sammenlignet med 5 % av pasientene som fikk placebo, avbrøt behandlingen i forsøkene på opptil åtte uker på grunn av bivirkninger. I kontrollerte kliniske studier av seks til åtte ukers varighet, hadde 20 % av pasientene som fikk indapamid 1,25 mg, 61 % av pasientene som fikk indapamid 5,0 mg og 80 % av pasientene som fikk indapamid 10,0 mg minst én kaliumverdi under 3,4 mEq/L . I indapamid 1,25 mg-gruppen, returnerte omtrent 40 % av de pasientene som rapporterte hypokalemi som en laboratoriebivirkning til normale serumkaliumverdier uten intervensjon. Hypokalemi med samtidige kliniske tegn eller symptomer forekom hos 2 % av pasientene som fikk indapamid 1,25 mg.

TABELL 2: Bivirkninger fra studier på 2,5 mg og 5,0 mg

Fordi de fleste av disse dataene er fra langtidsstudier (opptil 40 ukers behandling), er det sannsynlig at mange av de rapporterte bivirkningene skyldes andre årsaker enn stoffet. Omtrent 10 % av pasientene som fikk indapamid avbrøt behandlingen i langtidsstudier på grunn av reaksjoner enten relatert til eller ikke relatert til legemidlet.

Hypokalemi med samtidige kliniske tegn eller symptomer forekom hos 3 % av pasientene som fikk indapamid 2,5 mg daglig og 7 % av pasientene som fikk indapamid 5 mg daglig I langtidskontrollerte kliniske studier som sammenlignet de hypokalemiske effektene av daglige doser indapamid og hydroklortiazid, men 47 % av pasientene som fikk indapamid 2,5 mg, 72 % av pasientene som fikk indapamid 5 mg, og 44 % av pasientene som fikk hydroklortiazid 50 mg hadde minst én kaliumverdi (av totalt 11 tatt under studien) under 3,5 mEq/L. I indapamid 2,5 mg-gruppen gikk over 50 % av disse pasientene tilbake til normale serumkaliumverdier uten intervensjon.

kliniske studier på seks til åtte uker var gjennomsnittsendringene i utvalgte verdier som vist i tabellene nedenfor.

Gjennomsnittlige endringer fra baseline etter 8 ukers behandling - 1,25 mg

Ingen pasienter som fikk indapamid 1,25 mg opplevde hyponatremi som ble ansett som mulig klinisk signifikant (

Indapamid hadde ingen bivirkninger på lipider.

Gjennomsnittlige endringer fra baseline etter 40 ukers behandling - 2,5 mg og 5,0 mg

Følgende reaksjoner er rapportert ved klinisk bruk av Lozol: gulsott (intrahepatisk kolestatisk gulsott), hepatitt, pankreatitt og unormale leverfunksjonstester. Disse reaksjonene var reversible ved seponering av legemidlet.

Også rapportert er erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, bulløse utbrudd, purpura, lysfølsomhet, feber, pneumonitt, anafylaktiske reaksjoner, agranulocytose, leukopeni, trombocytopeni og aplastisk anemi. Andre bivirkninger rapportert med antihypertensiva/diuretika er nekrotiserende angiitt, pustebesvær, sialadenitt, xanthopsia.

Postmarketing-erfaring

Øyelidelser

Koroidal effusjon, akutt nærsynthet og vinkel-lukkende glaukom (frekvens ikke kjent).1

NARKOTIKAHANDEL

Andre antihypertensiva

Lozol kan øke eller forsterke virkningen av andre antihypertensiva. I begrensede kontrollerte studier som sammenlignet effekten av indapamid kombinert med andre antihypertensiva med effekten av andre legemidler administrert alene, var det ingen merkbar endring i arten eller frekvensen av bivirkninger forbundet med den kombinerte behandlingen.

Litium

Se ADVARSLER .

Pasient etter sympatektomi

Den antihypertensive effekten av stoffet kan forsterkes hos pasienter som er post-sympatiktomisert.

Noradrenalin

Indapamid, i likhet med tiazidene, kan redusere arteriell respons på noradrenalin, men denne reduksjonen er ikke tilstrekkelig til å utelukke effektiviteten av pressormidlet for terapeutisk bruk.

1 Modul 2.5 SER-indapamid-koroidal effusjon-akutt nærsynthet og vinkel-lukkende glaukom

juli 2020

ADVARSLER

Alvorlige tilfeller av hyponatremi, ledsaget av hypokalemi, er rapportert med anbefalte doser indapamid. Dette skjedde først og fremst hos eldre kvinner. (Se FORHOLDSREGLER , Geriatrisk bruk .) Dette ser ut til å være doserelatert. En stor sakskontrollert farmakoepidemiologisk studie indikerer også at det er økt risiko for hyponatremi med indapamid 2,5 mg og 5 mg doser. Hyponatremi ansett som mulig klinisk signifikant ( FORHOLDSREGLER ). Pasienter bør derfor startes med 1,25 mg dose og holdes ved lavest mulig dose. (Se DOSERING OG ADMINISTRASJON .)

Hypokalemi oppstår ofte med diuretika (se BIVIRKNINGER , hypokalemi ), og elektrolyttovervåking er viktig, spesielt hos pasienter som vil ha økt risiko for hypokalemi, for eksempel de med hjertearytmier eller som samtidig får hjerteglykosider.

Vanligvis bør diuretika ikke gis samtidig med litium fordi de reduserer renal clearance og øker risikoen for litiumtoksisitet. Les forskrivningsinformasjon for litiumpreparater før bruk av slik samtidig behandling.

FORHOLDSREGLER

Generell

Hypokalemi, hyponatremi og andre væske- og elektrolyttubalanser

Periodiske bestemmelser av serumelektrolytter bør utføres med passende intervaller. I tillegg bør pasienter observeres for kliniske tegn på væske- eller elektrolyttubalanse, slik som hyponatremi, hypokloremisk alkalose eller hypokalemi. Advarselstegn inkluderer munntørrhet, tørste, svakhet, tretthet, sløvhet, døsighet, rastløshet, muskelsmerter eller kramper, hypotensjon, oliguri, takykardi og gastrointestinale forstyrrelser. Elektrolyttbestemmelser er spesielt viktige hos pasienter som kaster opp for mye eller får parenterale væsker, hos pasienter som er utsatt for elektrolyttubalanse (inkludert de med hjertesvikt, nyresykdom og cirrhose), og hos pasienter på en saltbegrenset diett.

Risikoen for hypokalemi sekundært til diurese og natriurese øker ved bruk av større doser, når diuresen er rask, ved alvorlig cirrhose og ved samtidig bruk av kortikosteroider eller ACTH. Interferens med tilstrekkelig oralt inntak av elektrolytter vil også bidra til hypokalemi. Hypokalemi kan sensibilisere eller overdrive hjertets respons på de toksiske effektene av digitalis, slik som økt ventrikulær irritabilitet.

Fortynningshyponatremi kan forekomme hos ødematøse pasienter; den riktige behandlingen er begrensning av vann i stedet for administrasjon av salt, bortsett fra i sjeldne tilfeller når hyponatremien er livstruende. Men ved faktisk saltmangel er passende erstatning den foretrukne behandlingen. Ethvert kloridunderskudd som kan oppstå under behandling er generelt mildt og krever vanligvis ikke spesifikk behandling bortsett fra under ekstraordinære omstendigheter som ved lever- eller nyresykdom. Tiazidlignende diuretika har vist seg å øke urinutskillelsen av magnesium; dette kan føre til hypomagnesemi.

Hyperurikemi og gikt

Serumkonsentrasjoner av urinsyre økte med gjennomsnittlig 0,69 mg/100 ml hos pasienter behandlet med indapamid 1,25 mg, og med gjennomsnittlig 1,0 mg/100 ml hos pasienter behandlet med indapamid 2,5 mg og 5,0 mg, og åpen gikt kan utløses hos enkelte pasienter som får indapamid (se BIVIRKNINGER under). Serumkonsentrasjoner av urinsyre bør derfor overvåkes med jevne mellomrom under behandlingen.

Nedsatt nyrefunksjon

Indapamid bør, i likhet med tiazidene, brukes med forsiktighet hos pasienter med alvorlig nyresykdom, da redusert plasmavolum kan forverre eller utløse azotemi. Hvis progressiv nyresvikt observeres hos en pasient som får indapamid, bør det vurderes å holde tilbake eller seponere diuretikabehandling. Nyrefunksjonstester bør utføres med jevne mellomrom under behandling med indapamid.

Nedsatt leverfunksjon

Indapamid bør, i likhet med tiazidene, brukes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, siden mindre endringer i væske- og elektrolyttbalansen kan utløse leverkoma.

Glukosetoleranse

Latent diabetes kan bli manifest og insulinbehovet hos diabetespasienter kan endres under tiazidadministrasjon. En gjennomsnittlig økning i glukose på 6,47 mg/dL ble observert hos pasienter behandlet med indapamid 1,25 mg, noe som ikke ble ansett som klinisk signifikant i disse studiene. Serumkonsentrasjoner av glukose bør overvåkes rutinemessig under behandling med Lozol.

Kalsiumutskillelse

Kalsiumutskillelse reduseres av diuretika som er farmakologisk relatert til indapamid. Etter seks til åtte ukers behandling med indapamid 1,25 mg og i langtidsstudier av hypertensive pasienter med høyere doser indapamid, økte imidlertid serumkonsentrasjonen av kalsium bare litt med indapamid. Langvarig behandling med legemidler som er farmakologisk relatert til indapamid kan i sjeldne tilfeller være assosiert med hyperkalsemi og hypofosfatemi sekundært til fysiologiske endringer i biskjoldbruskkjertelen; de vanlige komplikasjonene av hyperparatyreoidisme, som nyrelitiasis, benresorpsjon og magesår, er imidlertid ikke sett. Behandlingen bør avbrytes før tester for biskjoldbruskkjertelfunksjon utføres. I likhet med tiazidene kan indapamid redusere PBI-nivået i serum uten tegn på skjoldbruskkjertelforstyrrelser.

Interaksjon med systemisk lupus erythematosus

Tiazider har forverret eller aktivert systemisk lupus erythematosus, og denne muligheten bør vurderes også med indapamid.

Akutt vinkel-lukkende glaukom, akutt nærsynthet og koroidal effusjon

Sulfonamid- eller sulfonamidderivater, som indapamid, kan forårsake en idiosynkratisk reaksjon som resulterer i akutt vinkellukkende glaukom og forhøyet intraokulært trykk med eller uten merkbar akutt nærsynthet og/eller koroidale effusjoner. Symptomer kan omfatte akutt innsettende nedsatt synsskarphet eller øyesmerter og oppstår vanligvis innen timer til uker etter initiering av legemiddel. Ubehandlet kan vinkel-lukkende glaukom resultere i permanent synsfelttap. Den primære behandlingen er å seponere indapamid så raskt som mulig. Raske medisinske eller kirurgiske behandlinger må kanskje vurderes hvis det intraokulære trykket forblir ukontrollert. Risikofaktorer for å utvikle akutt lukket vinkelglaukom kan inkludere en historie med sulfonamid- eller penicillinallergi.

Ikke-klinisk toksikologi

Karsinogenese, mutagenese, svekkelse av fruktbarhet

Både mus og rotte livstids karsinogenitetsstudier ble utført. Det var ingen signifikant forskjell i forekomsten av svulster mellom de indapamidbehandlede dyrene og kontrollgruppene.

Svangerskap

Teratogene effekter

Reproduksjonsstudier er utført på rotter, mus og kaniner i doser opp til 6250 ganger den terapeutiske dosen til mennesker og har ikke avdekket bevis på nedsatt fertilitet eller skade på fosteret på grunn av Lozol (indapamid). Postnatal utvikling hos rotter og mus var upåvirket av forbehandling av foreldredyr under svangerskapet. Det finnes imidlertid ingen tilstrekkelige og godt kontrollerte studier på gravide kvinner. Dessuten er diuretika kjent for å krysse placentabarrieren og vises i navlestrengsblod. Fordi reproduksjonsstudier på dyr ikke alltid er prediktive for menneskelig respons, bør dette legemidlet kun brukes under graviditet hvis det er klart nødvendig. Det kan være farer forbundet med denne bruken som føtal eller neonatal gulsott, trombocytopeni og muligens andre bivirkninger som har oppstått hos den voksne.

Ammende mødre

Det er ikke kjent om dette legemidlet skilles ut i morsmelk. Fordi de fleste legemidler skilles ut i morsmelk, bør pasienten slutte å amme dersom bruk av dette legemidlet anses som nødvendig.

Pediatrisk bruk

Sikkerhet og effekt av indapamid hos pediatriske pasienter er ikke fastslått.

Geriatrisk bruk

Kliniske studier av indapamid inkluderte ikke tilstrekkelig antall forsøkspersoner i alderen 65 år og over til å avgjøre om de responderer annerledes enn yngre forsøkspersoner. Annen rapportert klinisk erfaring har ikke identifisert forskjeller i respons mellom eldre og yngre pasienter. Generelt bør dosevalg for en eldre pasient være forsiktig, vanligvis fra den lave enden av doseringsområdet, noe som gjenspeiler den høyere frekvensen av nedsatt lever-, nyre- eller hjertefunksjon, og samtidig sykdom eller annen medikamentell behandling.

Alvorlige tilfeller av hyponatremi, ledsaget av hypokalemi, er rapportert med anbefalte doser indapamid hos eldre kvinner (se ADVARSLER ).

OVERDOSE

Symptomer på overdosering inkluderer kvalme, oppkast, svakhet, gastrointestinale lidelser og forstyrrelser i elektrolyttbalansen. I alvorlige tilfeller kan hypotensjon og deprimert respirasjon observeres. Hvis dette skjer, bør støtte for respirasjon og hjertesirkulasjon settes i gang. Det finnes ingen spesifikk motgift. En evakuering av magesekken anbefales ved emesis og mageskylling, hvoretter elektrolytt- og væskebalansen bør vurderes nøye.

KONTRAINDIKASJONER

Anuria.

Kjent overfølsomhet overfor indapamid eller andre sulfonamid-avledede legemidler.

KLINISK FARMAKOLOGI

Indapamid er den første av en ny klasse antihypertensiva/diuretika, indolinene. Den orale administreringen av 2,5 mg (to 1,25 mg tabletter) indapamid til mannlige forsøkspersoner ga toppkonsentrasjoner på ca. 115 ng/ml av legemidlet i blod innen to timer. Den orale administreringen av 5 mg (to 2,5 mg tabletter) indapamid til friske mannlige forsøkspersoner ga toppkonsentrasjoner på ca. 260 ng/ml av legemidlet i blodet innen to timer. Minst 70 % av en enkelt oral dose elimineres av nyrene og ytterligere 23 % av mage-tarmkanalen, sannsynligvis inkludert galleveien. Halveringstiden for Lozol 1,5 mg i fullblod er omtrent 14 timer.

Lozol tas fortrinnsvis og reversibelt opp av erytrocyttene i det perifere blodet. Fullblod/plasma-forholdet er omtrent 6:1 på tidspunktet for toppkonsentrasjon og synker til 3,5:1 etter åtte timer. Fra 71 til 79 % av Lozol i plasma er reversibelt bundet til plasmaproteiner.

Lozol 2,5 mg er et utstrakt metabolisert legemiddel, med bare ca. 7 % av den totale administrerte dosen, gjenvunnet i urinen som uendret legemiddel i løpet av de første 48 timene etter administrering. Eliminasjonen i urinen av 14C-merket indapamid og metabolitter er bifasisk med en terminal halveringstid for utskillelse av total radioaktivitet på 26 timer.

I en parallell design dobbeltblind, placebokontrollert studie med hypertensjon ga daglige doser av indapamid mellom 1,25 mg og 10,0 mg doserelaterte antihypertensive effekter. Doser på 5,0 og 10,0 mg kunne ikke skilles fra hverandre, selv om hver var differensiert fra placebo og 1,25 mg indapamid. Ved daglige doser på 1,25 mg, 5,0 mg og 10,0 mg ble det observert en gjennomsnittlig reduksjon av serumkalium på henholdsvis 0,28, 0,61 og 0,76 mEq/L, og urinsyre økte med ca. 0,69 mg/100 ml.

andre parallelle utforminger, kliniske studier i ulike doser med hypertensjon og ødem, ga daglige doser indapamid mellom 0,5 og 5,0 mg doserelaterte effekter. Generelt var doser på 2,5 og 5,0 mg ikke å skille fra hverandre, selv om hver var differensiert fra placebo og fra 0,5 eller 1,0 mg indapamid. Ved daglige doser på 2,5 og 5,0 mg ble det observert en gjennomsnittlig reduksjon av serumkalium på henholdsvis 0,5 og 0,6 mEq/liter, og urinsyre økte med ca. 1,0 mg/100 ml.

Ved disse dosene er effekten av indapamid på blodtrykk og ødem omtrent lik den som oppnås med konvensjonelle doser av andre antihypertensiva/diuretika.

Hos hypertensive pasienter har daglige doser på 1,25, 2,5 og 5,0 mg indapamid ingen merkbar kardiell inotrop eller kronotrop effekt. Legemidlet reduserer perifer motstand med liten eller ingen effekt på hjertevolum, frekvens eller rytme. Kronisk administrering av indapamid til hypertensive pasienter har liten eller ingen effekt på glomerulær filtrasjonshastighet eller renal plasmastrøm.

Lozol hadde en antihypertensiv effekt hos pasienter med varierende grad av nedsatt nyrefunksjon, selv om diuretiske effekter generelt avtok etter hvert som nyrefunksjonen ble redusert.

I et lite antall kontrollerte studier syntes indapamid tatt sammen med andre antihypertensiva som hydralazin, propranolol, guanetidin og metyldopa å ha den additive effekten som er typisk for diuretika av tiazidtypen.

PASIENTINFORMASJON

Ingen informasjon gitt. Vennligst referer til ADVARSLER OG FORHOLDSREGLER seksjon.